Kine

« Dette er mitt første barn, og vi har hatt både oppturer og nedturer med ammingen. Hun fikk godt tak umiddelbart og fikk mye ros av barnepleierne på barseloppholdet. »

På den andre siden var jeg overrasket over hvor vond brystspreng og såre brystvorter var, og jeg gruet meg til hver amming en periode.

Etter det har det vært utrolig givende og koselig med ammestundene, og det er skikkelig fascinerende hvordan kroppen kan produsere mat slik at en baby kan vokse seg mett og stor.

I tillegg er den så mye mer enn bare mat. Den lager antistoffer som gjør baby mer motstandsdyktig mot bakterier og sykdom, oppfatter når baby er syk og lager «medisin». Den har blitt dryppet i øynene for å hjelpe mot rennende øyne og i nesen for å åpne opp tetthet.

I tillegg kan man ha morsmelk i badevannet, som er utrolig bra for huden til den lille. Jeg gleder meg skikkelig til å forevige morsmelken i et smykke som et minne om denne tiden.

07.08.2024

Nadja

« Eg ammar for tida mitt tredje barn og håper han vil amme lenge enno. »

Han er 18 månader no, og eg må derfor innsjå at det kan bli siste gong når som helst. Mine to eldste jenter fekk amme så lenge dei ville, men då visste eg at eg kom til å få amme igjen.

Det er dessverre liten sjanse for at eg får vere så heldig å oppleve det ein fjerde gong.

Eit morsmelksmykke hadde vore eit fantastisk minne om alt barna mine og eg har vore gjennom, og kva eg som mor klarer.

07.08.2024

Anonym

« Har to barn og er en ung mor. »

Fikk mitt første da jeg var 19. Jeg hadde ingen erfaring og visste ingenting om hva amming egentlig handlet om. Det eneste jeg visste, var at jeg måtte mate min lille baby.

Gjennom svangerskapet fikk jeg ingen hjelp. Jeg prøvde å lese litt, men det er ikke alltid man finner god og riktig informasjon.

Jeg var likevel veldig redd for at jeg ikke skulle få det til. Da lille ble født, gikk han rett til brystet, men han klarte ikke å få tak.

Jeg ble dårlig etter fødselen, og han måtte få melk i kopp. Jeg våknet etter fem timer, og det første jeg tenkte var at jeg ikke kom til å klare det siden han ikke fikk melken min.

Men det gikk heldigvis bra. Melken kom i mengder. Jeg var redd for å få sår og lignende, men det gjorde jeg ikke. Ingen hjalp meg på sykehuset, jeg klarte alt selv.

Jeg ammet helt til han ble tre år.

Med nummer to (som er fire måneder nå) var jeg også redd for at jeg ikke skulle klare det, men det har gått veldig fint. Ammereisen min har vært og er perfekt.

07.08.2024

Astrid

« Je startet min ammereise med min førstefødte i 2016. Lite visste jeg om hvor krevende det skulle bli, fra start til slutt. »

Med dårlig oppfølging og altfor mye melk ble det utallige betennelser, blødende sår og en baby som gulpet så mye at jeg trodde han skulle drukne.

Jeg møtte aldri det samme mennesket under oppfølgingen, verken på sykehus eller helsestasjon, og det tror jeg er en stor grunn til at alt ble så tungt. Vi holdt ut i sju måneder. Da var det fint for begge å stoppe.

Nummer to kom i 2019. Da hadde vi flyttet. Oppfølgingen på sykehuset var fantastisk, og jeg kan ikke rose dem nok.

Da jeg følte at helsestasjonen sviktet da jeg igjen trengte å redusere melkeproduksjonen, fikk jeg gode råd og veiledning på sykehuset.

Ammingen varte ikke et helt år, men vi fikk en fin reise sammen.

Nå ammes nummer tre, som kom i år. Vi har intervallammet fra start, og det har fungert for oss. Fire måneder med nesten bare ammekos.

07.08.2024

Madelenee

« Mini ble født torsdag kveld, og vi strevde litt med ammingen fra første stund. »

Melken kom som bare det, og jeg ble omtalt som hun med så god produksjon av de ansatte på barselhotellet.

Men det ville seg ikke helt likevel. Vi matet med skje, kopp og etter hvert sprøyte og finger, mens jeg pumpet og pumpet.

Vi vekslet etter hvert mellom å amme og gi flaske. Men fytti grisen, så vondt det var.

Det som skulle være det mest naturlige, føltes så unaturlig vondt.

Heldigvis fikk pappaen mulighet til å mate også, noe som var veldig fint oppi alt som var sårt fordi det var så vanskelig å få det til.

Mini hadde tydelige meninger allerede fra start, og var veldig klar på når han ville amme. Til tider måtte vi gå og ta knebøy samtidig for at han skulle finne roen ved brystet.

Å amme ute blant folk var uaktuelt, heller ikke på kveldstid. Da ble det tårer hos både mor og baby.

Etter hvert gikk det seg til.

Da jeg klarte å innse at flaske med morsmelkerstatning ikke er verdens undergang, og at vi alltid kunne trekke oss unna når vi skulle amme, ble det bedre og bedre.

Vi fant en rytme sammen. En rytme som gradvis ble tryggere.

Fra å gråte og føle meg som verdens verste mamma fordi jeg ikke ville amme, til å nå grue meg til ammeslutt.

Det hadde jeg aldri trodd, der jeg stod med brystet ute og gikk i knebøy frem og tilbake i stua den vinteren.

06.08.2024